Kategori: Galskap

Klokka 4:00 ringte den mest smertefulle alarmen på lenge. Jeg er ikke kjent for å sprette opp om morgenen, men siden det ikke var morgen enda gikk det likevel bra å stå opp. Trøtte i trynet kjørte jeg og svigers mot Gøteborg.

Svigers består av husets og den tørre vitsens herre Jan Arthur, hønemor Brit, sjefsplaprer Chris(-toffer) og DJ David som kun mangler Guetta bak navnet for å bli komplett. Dere legger kanskje merke til at verken jeg eller min kone Charlotte er med på listen, og det er det som er fordelen med å skrive bloggen selv. Her er det jeg som bestemmer, så fest setebeltet. Jeg har som vanlig rollen som observatør og noterer til en senere anledning.

Hvis dere var ekstremt oppmerksomme la dere også merke til at vi hadde vært 6 i bilen om alle var med. Charlotte var allerede i Gøteborg på grunn av en Ed Sheeran-konsert hun hadde slengt seg med på. Ved å stå opp tidlig og dra fra Gøteborg sparte vi en god del tusen i tillegg til tiden Charlotte ville brukt på å komme hjem igjen. Ferien ble derfor litt lenger. Bilturen til flyplassen gikk svært stille i forhold til skrekkbeskrivelsen av reisefølget over. Det var nok en fordel å dra på et tidspunkt alle var trøtte.

Jeg skal snart slutte å sjekke om dere er like oppmerksomme (les: pessimistiske) som meg, men én bil og seks personer hjem fra Gøteborg etter ferien byr på problemer. Vi regner med å sende David avgårde med en klassisk buss-for-tog når den tid kommer. Heldigvis vet han ikke dette enda.

På flyet var det like trangt som jeg husket fra sist jeg fløy Ryanair. Kanskje litt bedre, hvis jeg skal være ærlig. Problemet i år var at alle satt på hver sin rad. Jeg tror vi fikk 1B, 3B, 4B, 6B, 17B og 28C. B er altså i midten av en «treer». Da vi fikk selve boarding-kortene tenkte jeg at det var mistenkelig at så mange hadde valgt vindusplass og ikke plassen i midten. Blir ikke folk satt sammen? Og hvorfor er det i så fall så mange som reiser alene langs vinduene? Jeg satt meg på 17B, mens fire av de andre satt langt fremme. Damen ved siden av meg ringte og forklarte hvor hun satt til sin langbeinte mann for å bytte plass. Det var litt bedre beinplass på rad 17 pga nødutgangene (uten at jeg la spesielt merke til det). Jeg overhørte samtalen som den sniken jeg er og spurte om han ville ha plassen min, jeg satt jo uansett alene der. Damen ble overlykkelig og takket «så hemsk mycket» eller hva de nå sier. Så hvor hadde jeg byttet til? 4C ja, OK. Etter å ha klemt meg forbi en flyvertinne som stod i midtgangen kom jeg frem til rad 4. Jeg hadde glemt hvor de andre satt, men på 4B satt jo Charlotte! «Hei hei!» sa jeg. Så da endte det godt likevel. I alle fall for oss to.

Avsnitt for spesielt interesserte følger:
La meg forklare. Uansett hvem av oss som sjekket inn først ville to seter ved siden av hverandre vært ledig. Hvis de sjekket inn først ville både 4B, 4C, 17B og 17C vært ledig. Hvis vi sjekket inn først kunne vi til og med fått to og to sammen. Det betyr, mine damer og herrer, at Ryanair setter folk alene med vilje! Jeg høres kanskje overrasket ut når dere leser selv, men det er jeg absolutt ikke.

Fremme i Bergamo husket Charlotte og David et kjøpesenter over veien hvor de hadde spist en heftig middag sist gang. På Orio-senteret. Her mener jeg Oreo må inn med noen kroner for å få endret navnet til Oreo-senteret. David og Charlotte husket riktig. David endte opp med spareribbs. Selv om det var lunsj-tider var det en fullverdig middag, og jeg kan informere om at han bestilte en halv porsjon. Resten av dagen gikk til å titte rundt i butikkene på senteret, kjøre seg vill på diverse veier, finne hotellet og en liten tur i byen. Jeg og Jan Arthur som kjører hver vår bil denne turen flyttet strategisk rundt på både bilene og «parkeringshjulet» i ruta ettersom hvor det ble betaling. Litt Wold-stemning må det jo være på turen.

Nå som jeg slutter i min jobb på den lokale bensinstasjonen må jeg sørge for å ta med meg alle de flotte tingene ved denne jobben videre i livet. Er det vemodig, eller bare deilig? Hva kommer til å savnes og hva er jeg glad jeg slipper?

Taxi-sjåførene

..og eventuelle andre som har god tid. Taxi-sjåfører må være noe av de mest avslappede skapningene på jorda utenom katter. Dette folket kjører rundt på bensinstasjoner, leser aviser, drikker kaffe og prater med både oss ansatte og hverandre. Perfekte for å holde selskap med deg på dager det er lite folk ute, da har jo ikke de noe å gjøre heller.

Skravledamen

Man skulle tro at med denne tittelen at denne personen definitivt ikke vil bli savnet. Til alles (inkludert min egen) overraskelse er det helt omvendt. Vi har vært gjennom så mye sammen. Jeg har lært henne matte slik at hun kan lære det videre til en utenlands jente som gikk på videregående. Hun kjenner nemlig alle innvandrere i hele distriktet og kan snakke samtlige språk. Det toppet seg når hun snakket urdu, jeg gjentar: URDU! med noen ute ved vaskehallen. Jeg må bare si meg imponert, og vil takke henne for alle de syke og artige samtalene vi har hatt ved kaffemaskinene.

Vonde hæler og pølselukt

Fremover håper jeg at jeg slipper å ha vonde hæler og lukte som en wienerpølse når jeg kommer til kjæresten min etter jobb. Det har gått med en del såpe etter jobb for å prøve å dempe wiener-auraen litt. Fortsatt er det slik jeg føler meg:

Ingen flere klager

Er det noe man lærer i servicebransjen er det at kunden er alltid tett har alltid rett. Dette er noe jeg bare kan gi blaffen i fremover. Neste gang en fyr i min omkrets ikke har fått vasket bilen som han forestilte seg med 3 bikini-modeller er det faktisk ikke mitt problem lenger! Når man er ansatt må man gi etter for kunden, gi han en ny vask og si «Det dukker helt sikkert opp noen bikini-modeller på neste vask, skal du se!». Nå er det endelig min tur til å kreve ny vask grunnet mankerende bikinier. Noe som forutsetter at jeg starter å vaske bilen, så klart… Der har jeg et stykke igjen.

Hår-fansen

Jeg kommer til å savne en fyr som alltid kom innom for å skryte av mitt fantastisk vakre hår. «Dy må ikke klyppe daj. Dy så fyn på håret! Åh, det er veeldig fynt!» Ah, små gleder som lyser opp mellom de litt verre kundene.

Når vi først snakker om håret mitt er det ikke alltid det går like greit. En gang jeg og en kvinnelig kollega stod med ryggen til og en kunde gjerne ville betale fordi det hastet, sier han «Øy, jenter, kan ikke jeg få betale først…». Det var veldig morsomt å snu seg og hilse pent på han. Jeg håper det var flauere for han enn for meg. Jeg er fortsatt litt usikker.

VG-gamlingene

..som kommer 1-1,5 time før VG dukker opp og sitter og venter i spenning. De har en helt egen fred over seg og tar livet med ro som ingen andre her i verden. Jeg håper jeg blir som dem når jeg blir gammel en gang. Bare håper jeg ikke bruker 1,5 time hver morgen for å vente på VG.

Kolleger

Selv om jeg kun ser de fleste av dere ved vaktskifte vil jeg takke dere for å ha vært en kul gjeng. Lykke til videre på ferden :)

Sjefene

Til slutt vil jeg selvfølgelig takke mine flotte, gale sjefer som alltid har sans for et godt veddemål. Ingen har hatt så mange forskjellige hårfarger i løpet av et år som disse to. De har jobbet hardt for å piffe opp stemninga og motivasjonen. Dere er konge!

Mvh Philip,
ex-stasjonsmedarbeider

Det er viktig å ikke komme uforberedt på jobb. Dette gjelder ikke kun det du skal gjøre, men også de kundene du skal møte. Ikke alle er like og noen krever en helt egen form for kommunikasjon og håndtering. Lykke til!

Coop-trumf-bonus-mannen

Denne karen virker normal helt frem til han skal betale, men ikke la han lure deg. Plutselig dukker det opp fire-fem bonuskort han gjerne skal bruke på samme kjøpet. Ikke prøv å si at han kun kan bruke ett av de. Da har du lagt egget! Her lønner det seg rett og slett å bare la han scanne alle korta sine og late som ingenting.

VG-kunden

Dersom det kommer en 80-åring inn kl 05:30 på en søndag trenger du ikke tvile. «Har dere ikke fått de enda? Da setter jeg meg og venter jeg da.» Ja, da. Denne karen skal ha VG og det er det eneste han skal i dag bortsett fra å se på Farmen, Norge rundt og NSB minutt for minutt. Er det frekt å be de gå hjem og legge seg sålenge når du vet at VG kommer nærmere 8, kanskje 9 i helga? Hvis du synes det lar du han sitte.

Tilbudsjakteren

«Det står jo 2 for 38,- der borte da!» Det er signalet. Tilbudsjakteren has left the building. I hvert fall snart. Etter mye om og men må du overbevise denne gladlaksen om at det faktisk er bilde av to Pepsi-flasker på plakaten og ikke Cola-flasker, derfor gjelder det ikke Cola. Om du har vært på jorda lenge nok, som disse personene ofte har, bør du ha fått med deg at det er dumt å gå til kassen uten å først ha sjekket den lille skriften på plakaten med forstørrelsesglass. Sherlock Holmes-kunder, ekstremistene innen tilbudsjakt, spares til en eventuell del 2.

Taxi-sjåføren

Det finnes dessverre ingen felles definisjon eller løsning for denne typen. Her er det så mye forskjellig rart at det eneste man kan si er at de er helt unike alle sammen. La de prate om sitt, de har ofte mye på hjertet og er interessert i hva som helst. Særlig gjenglemt-boksen. Mon tro om all nattekjøringen og kaffen tatt overhånd til slutt.

Spørreren

Ikke til å forveksles med småbarn som sier «Hva koster denne?» 30 ganger. Dette er kunden som kommer med strutseputa og spør hvilken temperatur og fuktighet som skaper optimal ytelse. Spørreren har som oftest noen spørsmål angående «et par ting», gjerne de «par tingene» du ikke engang visste dere solgte. Selv om det er fristene, ikke spør hvor han fant laderen til elektriske hestetannbørstene*. Da virker du bare uproff, og er det noe du må ha som butikkansatt så er det stålkontroll på alle varenes funksjon, smak og allergener.

* Ja, Erik. Denne var til deg :)